Jon Smidt: For en radikal estetikk i morsmålsfaget

Vilken plats ska undervisning om teatertexter, filmer, historiska skrifter, brev, TV-reportage etcetera, ha i skolan? Jon Smidt vill lyfta fram allt som bidrar till kulturskapandet i skola och samhälle. (red)

I Norge har det det siste året vært tilløp til en diskusjon om litteraturens plass i norskfaget, blant annet etter at en utredning til Stortinget kategoriserte norskfaget som et språk- og kommunikasjonsfag og foreslo å begrense litteratur- og kulturdelen av faget (NOU 2015: 8). En diskusjon om litteraturens plass og bruk er det all grunn til å ønske velkommen. Iblant blir den imidlertid forenklet til en debatt for og imot et fast litteraturpensum. Slik jeg ser det, skulle diskusjonen handle om noe ganske annet: om å utvikle morsmålsfaget som et kulturskapende fag tuftet på en radikal estetikk.

Hva skal vi med skjønnlitteratur i norskfaget?

Da jeg gikk på skolen på 1950-tallet, fantes iallfall to mål for arbeidet med litterære tekster. Det ene målet var praktisk: trening av leseferdighet, som ikke minst foregikk ved at vi leste høyt fra leseboka etter tur. Det andre var mer ideologisk: Vi lærte om den norske litteraturhistorien (stort sett bare den) og «våre» (norske) forfattere. Et tredje mål, et danningsmål, fantes, men gav seg ikke alltid så tydelige uttrykk i norskfagets hverdag: Læreplanen snakket om elevenes «åndelige vekst og modning». Det var nok noe uklart hvordan det skulle nås, om en da ikke tenkte at det å komme i kontakt med store forfatteres verk i seg sjøl fører til åndelig vekst og modning, noe de fleste i dag betviler. Den eventuelle åndelige vekst og modning var vel ellers da som nå avhengig av hvordan norsklæreren iscenesatte litteraturarbeidet. Tidlig i min egen norsklærerkarriere oppdaget jeg at det ikke var tekstene vi leste alene, men hva vi gjorde med dem i klassen, som avgjorde hvilken mening og betydning de kunne få (Smidt 1989).

Kompetansemål og målbare ferdigheter

På åttitallet kom den prosessorienterte skrivepedagogikken til Norge, og i kjølvannet av den begynte mange norsklærere å ta inn over seg at barn og unge i norsk skole ikke fikk nok og skikkelig hjelp til å skrive i ulike sjangrer og for ulike formål. Samtidig var vi på vei inn i en skole med mer vekt på kompetansemål og målbare ferdigheter. I 2000 kom den første internasjonale PISA-testen om femten-åringers lesekompetanse. Den fikk som kjent skolepolitiske ringvirkninger, for eksempel intensivert arbeid med å utvikle elevers lesing, vektleggingen av «grunnleggende ferdigheter» i Læreplanen for Kunnskapsløftet (LK06), og nasjonale prøver. Mye godt utviklingsarbeid har blitt gjort i norske skoler siden 2000, både når det gjelder lesing og skriving. Uvurderlig tror jeg f.eks. det er når lærere får mulighet til å utvikle en bredere tekstkompetanse sammen med andre, slik det skjer i «Normprosjektet», der lærere fra mange ulike skoler over hele landet i noen år nå har arbeidet sammen om å vurdere elevers tekster og har fått et metaspråk de kan bruke til å snakke om dem.

Det som ikke kan testes –

Og hva så med litteraturen? Det snakkes mindre om den delen av norskfaget. En mulig årsak kan være at det er (noe) lettere å måle leseferdighet og ulike former for skrivekompetanse enn danningsmål. Leseferdighet slik PISA definerer den, kan testes, men ikke hvilken betydning et kollektivt gruppearbeid med dikt kan ha for en elev i framtida – ikke heller hva lesingen av en roman kan bety for en elev, for den saks skyld. Og hva med det å forstå og kunne bruke historier og metaforer som har formet tidligere generasjoners liv, og som vi kanskje fortsatt lever med og i? Det er her det blir avgjørende å se norskfaget som mer enn et kommunikasjonsfag, nemlig det jeg ovenfor kalte et kulturskapende fag tuftet på en radikal estetikk. I et slikt fag har både lesing og skriving og tekster i ulike medier og sjangrer en viktig plass. Og ikke minst litteraturen: et arsenal av stemmer fra ulike tider, svar på livet, verden, opplevelser og erfaringer i ulike språklige former. Vi snakker ikke bare om «skjønnlitteraturen» her. Vi snakker om myter og historiske skrifter, om brev og dagbøker, politiske taler og tv-reportasjer, så vel som dikt og sanger, romaner, teatertekster, bildebøker, filmer.

Den radikale estetikken

Vi trenger en ny måte å tenke om skolen og om vår kunnskap om verden, mener litteraturdidaktikeren Jan Thavenius (2004). I et demokratisk samfunn trenger vi mennesker som er i stand til å stille spørsmål til det gitte, se verden på nye måter og fra flere vinkler, ta fram konfliktene og det usikre. Thavenius peker på kunsten som modell og snakker om behovet for en radikal estetikk. Skolen burde, som kunsten, være et frirom for å prøve ut nye tanker og uttrykksformer i dialog både med tidligere tiders tanker og former og samtidas. Mot markedsestetikken, som omgir oss overalt, og skolens begrensede estetikk (der kunsten ofte henvises til de estetiske fagene eller til enkeltstående kulturopplevelser) setter han en radikal estetikk, som åpner for kritiske perspektiv på verden, nye tanker og uttrykksformer. I den radikale estetikken ligger et danningsideal med vekt på det aktive, spørrende, svarende og skapende: møtet med andres tanker og ytringer og mulighetene for elever til aktivt å svare på nye måter og i nye former.

Det historiske og det skapende

Det er to umistelige dimensjoner i en slik radikal estetikk: den historiske dimensjonen og den skapende dimensjonen: å se hvordan stemmer og tekster skapes i tid og rom, og å kunne bli det den russiske filosofen Mikhail Bakhtin kaller «svarende». Et slikt helhetsperspektiv på morsmålsfaget har også danskfagsdidaktikeren Ellen Krogh. Slik hun ser det, dreier morsmålsfaget seg ikke bare om språkbeherskelse og kommunikasjon, men like mye eller enda mer om elevers arbeid med egen identitet og med kulturen de lever i, og i en slik identitets-, kunnskaps- og kulturproduksjon spiller skjønnlitteraturen en viktig rolle. Det dreier seg ikke her om restaurering av den gamle troen på at litteraturen «løfter» oss og gjør oss til bedre og edlere mennesker. Den myten har gått ut på dato (Persson 2012). Det handler heller ikke bare om en slags allmenndanning: å «bli kjent med» eller «få kunnskap om» tekster fra fortid og samtid, for å kunne henge med i kulturdiskusjoner. Og slett ikke bare om å få «leselyst», hvor verdifullt det enn kan være i et menneskes liv. Ellen Krogh kaller danskfaget et fortolkende og betydningsskapende fag og kopler meningsskapingen ikke minst til elevenes egen tekstproduksjon (Krogh 2003).

Sjøl har jeg brukt noen tid-og-rom-metaforer for å kunne si noe om akkurat dette. Jeg har snakket om norskfaget som en «offentlighet», en «scene», et «resonansrom» og et «kulturverksted» (Smidt 2004). Felles for disse metaforene er det sosiale perspektivet: Skolen og norskfaget er et sosialt rom, der unge mennesker møter andres stemmer og prøver ut egne (en «offentlighet»). Det ligger også en bakhtinsk grunntanke i metaforvalget: at alt vi gjør og sier skjer i dialog med det andre har sagt og gjort før. Mennesker, både unge og gamle, er innskrevet i historien (og i historier) og må på en eller annen måte «svare». Tekster fra andre tider og andre samfunn, så vel som samtidsytringer i ulike sjangrer og medier, utgjør «resonansrom» for elevers egne svar. Og et svar – enten det dreier seg om en framføring av dikt for medelever, et essay eller en multimediaproduksjon – innebærer at eleven må innta en posisjon på skolens «scene», iallfall der det finnes en kultur som tar elevenes ytringer og svar på alvor. Slik skapes og nyskapes kultur i norskfagets sosiale rom.

Jon Smidt är professor emeritus i norskdidaktikk ved NTNU i Trondheim.

Referanser

Krogh, E. (2003). Et fag i moderniteten. Danskfagets didaktiske diskurser. Ph.d.-afhandling. Det humanistiske fakultet, Syddansk Universitet, Odense.

NOU 2015:8. Fremtidens skole. Fornyelse av fag og kompetanser. Kunnskapsdepartementet (2015).

Persson, M. (2012). Den goda boken. Samtida föreställningar om litteratur och läsning. Lund: Studentlitteratur.

Smidt, J. (1989). Seks lesere på skolen – hva de søkte, hva de fant. Oslo: Universitetsforlaget.

Smidt, J. (2004). Sjangrer og stemmer i norskrommet – kulturskaping i norskfaget fra småskole til lærerutdanning. Oslo: Universitetsforlaget.

Thavenius, J. (2004). Den radikala estetiken. I Aulin-Gråhamn, L.; Persson, M.; Thavenius, J., Skolan och den radikala estetiken. Lund: Studentlitteratur, s. 97-124.

Lämna ett svar

Obs! Kommentarer begränsas till 500 tecken (inklusive blanksteg).

Din e-postadress kommer inte publiceras. Obligatoriska fält är märkta *

Din e-postadress behövs för godkänd kommentar. S.O.S. sparar e-postadresser, men vidareförmedlar dem ej. På begäran kan din e-postadress tas bort ur vårt register, varvid kommentar/kommentarer raderas.

SKOLA OCH SAMHÄLLE

WEBBTIDSKRIFT
ISSN 2001-6727

REDAKTÖRER
Magnus Erlandsson
Sara Hjelm
Magnus Hultén
Malin Ideland
Hanna Sjögren
Malin Tväråna

E-POST
redaktionen@skolaochsamhalle.se

© COPYRIGHT
Skola och Samhälle

ISSN 2001-6727

KONTAKTA OSS

    Translate »