Svein Sjøberg: PISA och tilltron till skolreformer
OECD har genom PISA lyckats skapa en skolpolitisk reformrörelse utan motstycke. Här ger Svein Sjøberg en beskrivning av hur politiker i Norge skapat en berättelse om de egna reformerna som frälsare, detta trots att landet i 15 år legat på samma kunskapsnivå i PISA. (red)
Internasjonale skolestudier legger premisser for utdanningspolitikken. Ikke bare i Norge, men globalt. Vi har hatt slike studier i mange tiår, men det var det først da OECD lanserte sin egen studie, PISA, at disse testene fikk grepet om landenes skolepolitikk. Alle land vil være høyt på rangingen, helst på pallplass, men der er det ikke plass til 70 land.
Torbjørn Røe-Isaksen, dagens kunnskapsminister i Norge, er enig med meg når det gjelder betydningen av PISA. I Morgenbladet skriver han:
”Da jeg våknet i dag tidlig, tirsdag 6. desember, visste jeg at dette var en av de viktigste dagene i mitt min tid som statsråd. Pisa-dagen. […] Riktig eller uriktig, Pisa-resultatene er med på å definere en regjeringsperiode som vellykket eller mislykket, og dette var dagen.”
Dette er befriende ærlig, og jeg tror at ministeren har helt rett.
Andreas Schleicher, den mektige leder av PISA-prosjektet, sier som første setning i en godt besøkt TED-presentasjon at ”PISA er historien om hvordan internasjonale sammenlikninger har globalisert utdanningspolitikken, noe vi tidligere har oppfattet som landenes eget anliggende.” (Schleicher 2013)
PISA-lederen er tydelig stolt av at PISA har globalisert skolepolitikken. Schleicher bygger på OECDs egne analyser. De har laget en systematisk gjennomgang av hvilken innflytelse PISA har hatt i ulike land, og i sammendraget slås det fast at ”PISA-resultater har påvirket skolereformer i de aller fleste deltakerlandene. […] PISA er blitt en nesten global standard, og brukes nå i mer enn 65 land.” (Breakspear 2012)
Både Sverige, Danmark og Norge havner høyt på OECDs liste over land der PISA har hatt stort gjennomslag.
Da PISA kom på banen i 2001 hadde Norge i femten år hatt internasjonale studier i av skolen, blant annet TIMSS. Den gang, som nå, lå Norge midt blant andre rike industriland. At PISA viste det samme, kunne neppe være noe sjokk.
Som mange har fått med seg, ga den første PISA-rapporten støtet til skolereformen Kunnskapsløftet. Starten var i desember 2001, og Kristin Clemet hadde akkurat overtatt styringen av norsk skole. Med drahjelp av PISA-forskerne konstruerte hun det som ble kalt PISA-sjokket. Det ble en «flying start» for Høyres skolepolitikk, skal vi tro memoarene til hennes statssekretær Helge Ole Bergesen (2006). I boka Kampen om kunnskapsskolen forteller han også at faglig kritikk og motstand effektivt ble nedkjempet i løpet av kort tid. Det ble allment akseptert at det var krise i skolen. Myten om den middelmådige norske skolen ble skapt der og da, og den har vist seg å tåle tidens tann, uavhengig av fakta. Et dårlig rykte har lang halveringstid.
PISA-sjokket legitimerte skolereformer og nasjonale tester i Norge. I Sverige, Danmark, Tyskland og andre land skjedde noe liknende. I OECDs rapporter påviser de av at skolepolitikken i stor grad er nå blitt globalisert og styrt av deres rangeringer (Breakspear 2013). En slik normativ påvirkning er også hensikten med PISA.
Mange tror at norske elever var elendige for 15 år siden, men at de nå har klatret kraftig på testskårene. Begge deler er feil. De fleste vestlige industriland har hele tiden ligget i et slags hovedfelt, med temmelig små forskjeller i testskår. Selv ikke-signifikante forskjeller kan skille mellom å bli nr 5 eller 30. Nå ligger Norge høyere opp i dette hovedfeltet enn før, faktisk nær toppen i Europa. Når man ser på de norske resultatene over tid, er det små endringer og stabilitet som er det mest iøynefallende. Det gjelder alle de tre fagene som blir testet, altså lesing, matematikk og naturfag.
I dag ligger Norge på omtrent samme nivå som i 2001, det som ble et ”annus horribilis”, et fryktelig år, for norsk skole. Nå, med omtrent samme resultat, er ministeren fornøyd for de samme resultatene, og tar det til inntekt for Høyres skolereform.
Det er ikke lett å lese PISA-rapporter. De kan, slik som Bibelen, tolkes på mange måter, og det er mange bøker, testamenter og kapitler. 2016 års norske rapport har tittelen ”Stø kurs” og er på ”bare” 230 sider (Kjærnsli mfl. 2016). De mange internasjonale rapportene er mye, mye større. Den tekniske rapporten med detaljer om svakheter og forbehold kommer også denne gang først lenge etter presentasjonen av resultatene. Det gjør kritikk og analyse vanskelig, og er i strid med vanlig forskningsetikk. Forskere etterlyser en mer nøktern og edruelig bruk av PISA fra OECDs side. (Rutkowski 2016).
OECD og PISA skryter av at de påvirker skolepolitikken i nær sagt alle land. Kanskje ikke så merkelig, for det er nettopp hensikten. PISA er først og fremst et politisk prosjekt. Politisk og normativt. Gjennom PISA vil OECD fortelle landene hva som er viktig i skolen og hvilken politikk de bør føre. Tall, indikatorer og statistikk både beskriver og konstruerer verden. Tester er aldri nøytrale, de lages med en hensikt, de har alltid et formål. OECD gikk inn på utdanningsområdet for å påvirke, og PISA har vært en suksess. Slik legges premissene for viktige diskusjoner om meningen med oppvekst, skole og utdanning, ja om selve meningen med livet.
Vår Kunnskapsminister Torbjørn Røe-Isaksen velger å tolke PISA-resultatene som en triumf for Kunnskapsløftet og Høyres skolereform. Det er en kreativ lesing av den totimers PISA-testen. Men nå kan man i det minste avlive myten om den elendige norske skolen? Og så kan man glede seg over at skoler og lærere har gjort en god jobb – også i denne turbulente og konfliktfulle perioden for norsk skole.
Referanser
Breakspear, S. (2013). The Policy Impact of PISA: An Exploration of the Normative Effects of International Benchmarking in School System Performance, OECD Education Working Papers, No. 71, OECD Publishing. http://dx.doi.org/10.1787/5k9fdfqffr28-en
Kjærnsli, M. og JensenF. (red.) (2016) Stø kurs. Norske elevers kompetanse i naturfag, matematikk og lesing i PISA 2015 Oslo: Universitetsforlaget
Rutkowski, L. & Rutkowski, D. (2016). A Call for a More Measured Approach to Reporting and Interpreting PISA Results. Educational Researcher, Vol. 45 No. 4, pp. 252–257
doi: 10.3102/0013189X16649961
Schleicher, A. (2013). Use data to build better schools. TEDGlobal https://www.ted.com/talks/andreas_schleicher_use_data_to_build_better_schools/transcript
(Texten är baserad på två artiklar publicerade i Klassekampen 13 och 17 december 2016)
Svein Sjøberg, professor em. Oslo universitet
För ca 40 år sedan, också, då Världsbanken startade med utbildningsfinansiering – idag är den världens största, externa finansiär – gjordes omfattande försök att ekonomiskt utvärdera utbildningens värde i relation till vad den kostade. Detta misslyckades dock, beroende på ”svårigheten att bestämma det ekonomiska värdet av den förbättrade utbildningen”. Därför slopades de absoluta, ekonomiska effektivitetskraven för skolinvesteringar och det gäller än idag. Både inom de nationella skolväsendena och internationellt började man, i brist på annat, att använda sig av relativa, eller jämförande bedömningar av skolkvaliteten. Dessa är dock av ringa värde – och ofta hindrande – för den positiva skolutvecklingen eftersom man med dess hjälp inte kan identifiera de verkliga och utslagsgivande skolproblemen.
Dessa grundar sig på att kunskapsmängden i världen de senaste 50 åren har ökat cirka 150 gånger medan lärarnas begränsade förmåga att hantera den har varit konstant, vilket ärr den verkliga orsaken till skolans degenerering. (se vidare http://www.sweducation.eu).Detta är något som aldrig nämns i PISA-utredningar eller i skolforskningar världen runt. Resultatet är att den globala skolutvecklingen degenererar.
Den enda lösningen på skolproblemet är att digitalisera kunskapsundervisningen, vilket också presenteras på samma webbsida.